Av Lene Kragh
Å ta ansvar for hestens velferd
Å eie og ha ansvar for hester innebærer mange gleder, men også tunge avgjørelser. I løpet av årene har vi dessverre opplevd noen tilfeller hvor avlivning har vært nødvendig. Dette er aldri noe vi gjør med lett hjerte – det er faktisk et av de vanskeligste valgene vi må ta som dyreeier. Samtidig er det viktig å huske at en død hest ikke lenger lider. Det føles feil å la hester leve bare fordi vi som mennesker blir lei oss hvis de blir borte, særlig hvis de har mye smerter. Når vi menneskeliggjør hestene for mye, kan vi risikere å holde dem i live for vår egen del, ikke for deres beste.
"Brunte" og vurderingen av livskvalitet - som eksempel
Vi hadde et tilfelle med Brunte, som fikk en skade som var vanskelig å definere. Når man ikke vet hva som feiler hesten, og det derfor ikke finnes noen behandlingsmuligheter, blir situasjonen ekstra vanskelig. Til slutt var han så dårlig at han falt om på stallgangen. Da må man innse at nok er nok. Det er vårt ansvar å sørge for at dyrene ikke lider unødvendig.
Historien om lille Emil – håp og utfordringer
Lille Emil fikk en skade på en bakhase i sommer, og har slitt med denne siden. Skaden ble undersøkt på Bjerke dyrehospital, hvor det viste seg at han hadde fått en skade på en vekstplate i hasen. Dersom denne ikke gror, vil beinet vokse skeivt. Det betyr at han kunne fått et bein som står ut til siden, noe som ville ha begrenset bevegeligheten hans for resten av livet. Kanskje hadde han ikke hatt vondt, men han ville aldri kunne bevege seg normalt sammen med de andre hestene, og ville dermed gå glipp av et verdig hesteliv.
Vi prøvde alt – langvarig antibiotikabehandling, og boksro sammen med moren. Dette gikk også utover henne, fordi hun ikke fikk den bevegelsen hun trengte. Før helgen blusset betennelsen i hasen opp igjen, og Emil klarte nesten ikke å gå. Etter helgen ble det bestilt dyrlege, og "kadaverbil" ble gjort klar for å hente ham. Å sende ham gjennom enda en runde med behandling, og enda flere uker med boksro, vurderte vi som ikke verdig. Det var da avgjørelsen om avlivning ble tatt – igjen, ikke med lett hjerte, verken for oss eller veterinæren.
En ny sjanse – håp i siste liten
Lørdag og søndag tilbragte mor og føll på boksen, likeså mandag. Søndag klarte Emil ikke å gå, så mandag prøvde vi ikke å ta ham ut. For ikke å plage ham med det. Emil fortsatte å få medisiner, vi håpet vel på et under...
Tirsdag skulle veterinæren komme og avlive. Flere som var knyttet til Emil møtte opp for å ta avskjed. Vi er litt strenge der. Helt til det siste skal de som er i nærheten av hesten oppføre seg «normalt». Hester er følsomme og kjenner våre emosjonelle tegn godt. Hestene skal ikke behøve å lure på hva som skjer siden vi er lei oss.
Mor Tega ble leid inn i ridehallen og Emil skulle ut av stallen for avliving. Vi regnet med at vi så vidt det var ville klare å geleide ham ut, og korteste veien ble vurdert. Mor og føll hadde vært en del fra hverandre i det siste, så det skulle gå fint.
Men Emil ville også i hallen og sprang etter mor! Og han brukte alle 4 bena helt fint! Dyrlegen og jeg så på hverandre og skjønte ingen ting. Han var tykk i benet nå også, men mye mindre! «Er du sikker på at han skal avlives?», spurte dyrlegen. «Nei, det skal han ikke!». Han skal få en sjanse til. Dette var jo et mirakel!
Emil og Tega står nå og spiser høy sammen igjen. Så krysser vi fingrene for at Emil blir helt bra for godt. Han er jo en snill liten "godklump", som er helt i starten av livet. Men han er enda ikke helt over kneika.