Av Lene Kragh
Dyrevelferd er så mangt. Hvem er det som har rettigheter til å si hva dyrevelferd er for en hest? Hvem har kompetanse? Eller er det noe som man skal kunne bry seg med uansett hvilken kompetanse man har? Jeg mener ja, og ja. Alle skal kunne bry seg, men de som bryr seg må også ha satt seg inn i hva en hest faktisk trenger. Det er ikke sånn at hester synes det er greit å kunne være løse og ute året rundt. Norsk natur tilsier ikke det: Norsk avl eller avl på verdensbasis tilsier ikke det. Det ser man jo, hvis man ser på villhester, og da tenker jeg ikke på amerikanske mustanger. De er opprinnelig tamhester. De hestene som opprinnelig er villhester, sånn som prevalski hestene, er hester som ikke brukes av mennesker, og derfor heller ikke avlet til spesiell bruk. De er i generasjoner nedarvet overlevelse i naturen. Våre tamhester er ikke spesialister i overlevelse i naturen, de er spesialisert til oppgaver vi ønsker de skal gjøre. Våre tamhester er avlet med hover som ikke klarer seg uten hovtrim, tenner som ikke klarer seg uten ettersyn og rasp, de har ikke pels som er godt egnet for all slags vær og dermed muligheter til å klare seg i forhold til kulde og varme på samme måten som en villhest. Det er menneskeskapte utfordringer som vi derfor må hjelpe dem med. Det er en stor del av dyrevelferden.
Vi må tilstrebe å hjelpe hesten til å ha et godt liv sammen med oss mennesker. Det er et tema til som er viktig å tenke på, og som er ganske underkommunisert. Hesten må sysselsettes. Ute i naturen går de og leter etter mat, det er hoved syssel settingen. De reproduserer og de har flokkfelleskap med kommunikasjon. Vi mennesker overstyrer dette i stor grad. Riktig fór og mengde fór, og hyppighet. Hvem som får reprodusere styrer vi ut fra våre behov. Vi tar det som en selvfølge at vi skal være flokkledere. Det må vi være for at omgangen med hstene skal være trygg for oss.
Sysselsetting og mestring kan være en utfordring å gi hesten, hvis man ikke er veldig kyndig. Hester trenger oppgaver som de kjenner de kan mestre. Vi må legge forholdene til rette for at de skal VELGE å løse oppgavene slik vi ønsker. Dette er uansett hva vi ønsker å bruke hesten til: dressur, sprang, kjøring, distanse, tur eller annet.
Dyrevelferd handler også om hva slags utstyr vi bruker. Det må tilpasses hesten riktig. Hvem kan si om en sal passer eller ikke? I dag finnes det mange saltilpassere. Det finnes også mange folk som har lang erfaring uten at de er saltilpassere, og de som kan klare å se om en hest trives med salen eller ikke, om den ligger som den skal. Hodelag skal tilpasses, grimer skal tilpasses, seler skal tilpasses. Hvem kan se om en hovslager er god eller middels (dårlig)? Det hjelper ikke bare å sette bort hesten til en hovslager, hvis den hovslageren ikke kan se hva slags skoing som er det beste for akkurat denne hesten. Dyrleger har en god og lang utdannelse. Dyrleger, som alle andre leger, har sine spesialiteter hvor de er spesielt gode.
Og hva med miljøet rundt hesten? Innemiljø og utemiljø, hvor mye kan/må/skal hesten være ute? Her sier Mattilsynet klart ifra med gode regler. Størrelser på bokser, uteområder, bygningsmessige detaljer og utegang. Men det å sette sammen hester i flokker, og ved siden av hverandre i bokser, det må man ha kunnskap for å klare å løse på en god måte, uten at det blir skader på enkelte av hestene. Noen hester liker rett og slett ikke fjeset på den de må gå sammen med.
Vi har jo hester for å bruke dem til noe. Hester har til felles med mennesker at de føler mestring og glede ved å klare å utføre oppgaver. Jeg syntes at dette er et tema som er underkommunisert i debatten om dyrevelferd. Det er vår jobb, og vårt ansvar, å finne oppgaver som den spesifikke hesten løser på en sånn måte at den vokser på det. Vi må altså legge forholdene til rette for at hesten skal føle at den løser oppgaven og føler at den finner ut av det selv. I det øyeblikket vi tvinger hesten, så har vi tapt. Vi får aldri en hest med ønske om å gjøre jobben med glede. En hest som gjør ting av frykt vil alltid kunne finne noe den er mer redd enn oss. En hest som gjør ting fordi den stoler på oss, den vil støtte seg til oss hvis den blir redd. Ved mye tvang blir ikke hesten trygg og løsningsorientert, den resignerer. En hest som resignerer er ikke en hest som har det fint. Det er vårt ansvar, og kun vårt ansvar å finne ut hvordan kan vi få denne hesten til å føle mestring. Til å føle at den utretter noe og dermed få en hverdag som gir mening.